Finnes et liv etter døden? For et moderne menneske kan spørsmålet virke meningsløst, og et positivt svar som en selvmotsigelse. Er man død, så er man død – og altså uten liv. Foredraget vil midlertid ta for seg et beslektet spørsmål: Hvordan er det å være død?
Det drøftes som meningsfullt i lys av den tidsidealistiske tanke at tid forutsetter levende, bevisste vesener. Altså, hvis tiden er et menneskelig fenomen, hva vil det da si å dø?
Utgangspunktet er et hyppig sitert brev fra Albert Einstein til de etterlatte da en av hans nære venner Michele Besso gikk bort:

And now he has preceded me briefly in bidding farewell to this strange world. This signifies nothing. For us believing physicists the distinction between past, present, and future is only an illusion, even if a stubborn one.

Einstein antyder at de eneste tidsbegrepene i fysikken er før, etter og samtidig med, og da trenger ikke det at en slektning ved døden forlater et felles “nå”, være mer dramatisk enn at hun forlater et felles “her” og reiser til Amerika. I begge tilfeller må vi bare forsone oss med tanken på avstanden som finnes mellom alle ting.
Mange mener også at den relativistiske fysikken åpner for en type tidsidealisme, men en tidsidealist kan trekke motsatt konklusjon: Gjennom døden kollapser enhver tids-avstand, så alt, også det som finnes i livet, samles i et punkt.

Arrangementet er gratis.

Foredraget er i regi av Vitforum.