Bli bedre kjent med Litteraturhusets ansatte: Trond

Publisert den 12. apr 2024

Trond Åm ble ansatt som prosjektleder for å utrede et mulig litteraturhus i Trondheim, og har vært daglig leder siden åpningen.

Hva tror du er hans favorittarrangement fra disse åra, og visste du at han begynner hver arbeidsdag i badekaret?

Litteraturhuset i Trondheim driftes av en organisasjon bestående av sju ansatte, seks styremedlemmer, ti kulturverter, fire teknikere og 23 frivillige. I vår portrettserie blir vi bedre kjent med noen av dem.

Trond Åm, 48 år

Bakgrunn: utdanning/tidligere arbeid
Cand.mag. (MA) i idéhistorie og fransk fra Aarhus Universitet. Studerte filosofi og fransk i Trondheim, Caen, Paris og Berlin. Har vært stipendiat i filosofi ved NTNU, universitetsbibliotekar, politisk rådgiver, valgkampsekretær og journalist før jeg begynte på Litteraturhuset.

Hvor lenge har du arbeidet ved Litteraturhuset?
Jeg ble ansatt som prosjektleder for Litteraturhuset i februar 2015. Etter åpningen 15. oktober 2016 ble jeg ansatt som daglig leder, og det har jeg vært siden.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
Jeg begynner alltid arbeidsdagen i badekaret. Der leser jeg, skriver, sender eposter eller snakker i telefon. Noen vil kanskje tenke at det høres litt dekadent ut. Men det gjør at jeg kan jobbe veldig effektivt og lenge, samtidig som jeg beholder roen selv i hektiske perioder. Dersom jeg blir verdens eldste mann, kommer jeg til å si at det er fordi jeg har begynt hver arbeidsdag i badekaret. Etterpå er ingen arbeidsdager like. Det har vært et stort privilegium å få lov til å jobbe med Litteraturhuset i Trondheim.

Hvilket av Litteraturhusets arrangementer husker du best og hvorfor?
Det er mange, selvfølgelig. Vi har jo gjennomført tusenvis av samtaler, debatter og foredrag. Men jeg vil kanskje trekke fram samtalen mellom Flemming Rose og Rune Engelbreth Larsen under Stockmanndagene for et par år siden om muhammedkariakturene tjue år etter at de to stod på hver sin side av konflikten i Danmark. Det at de kunne reflektere rundt sin rolle da, innrømme egne feil og begrensninger i etterpåklokskapens lys og samtidig anerkjenne den andres argumenter i en sak som kanskje ble den mest polariserende saken i hele verden, viste veldig godt hva slike samtaler kan gjøre, og hvorfor det er viktig å ha arenaer som Litteraturhuset for å samle mennesker med ulik bakgrunn og ulike oppfatninger til reflekterende og saklige samtaler.

Hvis du kunne invitert en historisk person eller forfatter til Litteraturhuset, hvem ville det vært og hvorfor?
I hovedsak synes jeg det er noe befriende over at historiske personer er nettopp historiske, og ikke evig iblant oss. Noe annet hadde vært utrolig slitsomt.

Hvilken bok har du på nattbordet akkurat nå?
Akkurat nå leser jeg andre bind av Solvej Balles «Om udregning af rumfang». Tenk å skrive sju bind om en person som våkner opp til den samme dagen igjen og igjen! Det fascinerende med verket er at hun greier å gjøre det troverdig. Jeg har aldri greid å like science fiction, for jeg synes menneskene som beskrives der som oftest er helt flate og uinteressante. Det spennende med spekulativ fiksjon er ofte at vi møter menneskers realistiske reaksjoner på et urealistisk premiss. Det åpner opp for en helt annen og større forståelse av det menneskelige.

Hva er dine topp tre leste bøker?
Ett av mitt livs kanskje største privilegier, sett sånn i ettertid, er at jeg kunne bruke to år av livet mitt på å studere Hegel. Øverst på lista over mitt livs viktigste bøker, må nesten bli hans tobindsverk  Wissenschaft der Logik. Jeg vet ikke engang om jeg hadde vært i stand til å lese verket i dag. Og det er enda tyngre å lese enn det høres ut som. Men det har vist seg i ettertid å være en kilde til rikdom som bare fortsetter å gi og gi. De perspektivene jeg fikk fra filosofien og idéhistorien følger med meg overalt. Det er jeg veldig takknemlig for. Ellers må jeg vel nevne Jonas av Jens Bjørneboe. Jeg har ikke lest den siden jeg var 13, tror jeg, men det var den første voksenromanen jeg leste, og det var Jens Bjørneboe som åpnet litteraturens verden for meg. I flere år var veldig mye av det jeg leste direkte eller indirekte anbefalinger fra Jens Bjørneboe. Så er det kanskje litt kjedelig å nevne en annen av de romanene som åpnet tenåringssinnet. Men det er nå gjerne i den alderen at man opplever de sterkeste leseropplevelsene. Men Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle er den eneste romanen jeg har lest mange ganger og på flere språk! Jeg fant en engelsk oversettelse av romanen på et antikvariat i Paris. Da jeg leste oversettelsen, fikk jeg det for meg at oversetteren hadde forflatet Mykles original. Særlig var det én scene jeg reagerte på, hvor den unge Ask har et stevnemøte som ganske nyankommet i Oslo. Han tar med seg et kondom i lomma, for, som jeg mente å huske det, «det er enhver ung mann forunt å håpe». Det synes jeg var en veldig fin måte å beskrive det på. Mykle løfter liksom det trivielle og nesten skitne til noe gloriøst og opphøyd. I den engelske oversettelsen stod det bare «Theres’s nothing against hoping». Det er jo en helt flat oversettelse! Men da jeg skulle finne igjen den opprinnelige passasjen noen år seinere, oppdaget jeg at det slett ikke er «det er enhver ung mann forunt å håpe» som står i originalen. Det er noen underbevisstheten min har funnet på! Å komme på en så god formulering i den tro at det er noe jeg har lest hos Mykle, det var en rar opplevelse.

Alle bilder: Kristian Lillenes, Litteraturhuset i Trondheim