Erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Dette er et hovedperspektiv i Anders Johansens nye bok om politisk kommunikasjonshistorie. I Norge ble folkestyret til etter hvert som flere og flere ble i stand til å handle med ord. Fra 1814 til 1913 retter beboerne av «de stummes leir» seg opp og tar ordet. Først bøndene, deretter husmennene, arbeiderne og til sist kvinnene.

Utviklingen av retorisk medborgerskap var en avvikling av de truende og talende handlingers språk. Men denne siviliseringen av stridens former var samtidig en avgjørende betingelse for radikalisering av det politiske innholdet. Kampen for å komme til orde fant sted i en ytringskultur i stadig forandring. Idealet om fornuftig, enighetsorientert dialog var lenge et avgjørende argument for å reservere offentlig ordskifte for en liten, eksklusiv krets. Veien til et større og mer samlende politisk fellesskap måtte gå gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon. For så vidt kan denne historien gi innsikt i det mer generelle poeng, at krigen med ord virker samlende.

Boka Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget) utkom i fjor høst, og anmelder Trygve Riiser Gundersen skrev i Klassekampen at han ikke kan «huske å ha lest en så ambisiøs, original og nyskapende bok om framveksten av det moderne Norge siden Rune Slagstads legendariske «De nasjonale strateger» fra 1998. Som Slagstad guider Anders Johansen oss gjennom et historisk landskap vi tror vi kjenner – men på en slik måte at de fleste landemerker oppleves annerledes etterpå».

Mandag 2. mars kommer Anders Johansen til Litteraturhuset for å fortelle om temaer fra boka.

Inngang: 150/100