Norges historie gjennom retorikkens briller

Julas anbefalelsesverdige bok veier 1907 gram. Det er kanskje den tyngste boka jeg noen gang har lest, og den er lite egnet for lesning i badekaret. Til dels derfor, men mest på grunn av de 951 sidene, kommer anbefalinga derfor først nå. Til gjengjeld burde det være rikelig anledning til å komme seg gjennom den før neste jul – og det er vel det viktigste!

Anders Johansen, professor i sakprosastudier ved Universitetet i Bergen, har brukt fem år på å skrive boka “Komme til orde – Politisk kommunikasjon 1814-1913”. Anmelder Trygve Riiser Gundersen kunne ikke “huske å ha lest en så ambisiøs, original og nyskapende bok om framveksten av det moderne Norge siden Rune Slagstads legendariske “De nasjonale strateger” fra 1998. Som Slagstad guider Anders Johansen oss gjennom et historisk landskap vi tror vi kjenner – men på en slik måte at de fleste landemerker oppleves annerledes etterpå”.

De fleste kjenner grunntrekkene i Norges historie etter 1814. Det er utviklinga fra et samfunn styrt av de få, til et samfunn hvor stadig flere grupper blir innlemmet i det politiske samfunnet. Først bøndene, så arbeiderklassen, deretter kvinnene og til slutt minoritetene. Selv om grunntrekkene er de samme sett gjennom retorikkens briller, er den allikevel helt annerledes. Retorikkens historie forteller for eksempel ikke om Christian Frederik og Kiel, men om to prester i Bergen som stod på hver sin side i spørsmålet om unionen, men som i sine taler benyttet seg av de samme argumentene, fordi det var måten å vinne gjennomslag for sitt syn på. Historien forteller om hvordan mangelen på ytringsfrihet gjorde at mange spesialiserte seg i såkalt “panegyrisk kritikk”, skamløs ros som allikevel gjorde det klart for mottakeren av rosen at det ble stilt forventninger om endring.

Kampen for “retorisk medborgerskap” forteller om hvordan grupper som opprinnelig ikke hadde andre virkemidler for handling enn vold og opprør, sakte ble innlemmet i politiske beslutningsfora og den politiske kulturen. Men den gikk slett ikke så fort som de ytre trekkene av Norges-historien kanskje kan gi uttrykk for. Bøndene erobret flertall på Stortinget i 1833, men den politiske kulturen var fortsatt preget av en dannelseskultur som gjorde at bøndene følte seg forsvinnende små. Gårbrukeren Embret Sæter fra Oppdal var en av de ledende politikerne fra bondeopposisjonen, og kjent som en dyktig, kunnskapsrik og taktisk klok politiker. Allikevel holdt han ikke et eneste lengre innlegg på Stortinget i løpet av de 40 åra han satt der. Mange gikk derfor naturlig nok ut i fra at han ikke var noen “taler”. Men et vitne som hørte ham hjemme i Oppdal, kunne fortelle at dette bildet slett ikke stemte. Blant sine egne var han en taler av rang. Men den “dannede borgerlige tale” som ble ført fra Stortingets talerstol gjorde det vanskelig for bøndene å ta ordet uten å bli latterliggjort av embetsstanden. Derfor brukte Sæter og mange av bøndene andre virkemidler for å nå fram politisk. Skriftlige forslag, små forsamlinger, samtaler på tomannshånd – der regjerte bøndene og vant politisk gehør for sine ideer. Til langt ut på 1860-tallet forholdt det store flertallet av bønder seg fullstendig tause i stortingssalen.

Den retoriske kulturen handler ikke bare om dannelse eller om språklige virkemidler som lukker noen inne og stenger andre ute. Den handler også i stor grad om hva fornuft er, hvem som forvalter den og hvor den kommer fra. Hele opplysningskulturen var i stor grad preget av at opplysning kommer ovenfra, og at de nedre lag av befolkningen i beste fall kunne oppdras i den, men i det store og det hele ikke hadde forutsetningene som skulle til for å ta del i politiske beslutninger. Til tross for at arbeiderklassen stod helt utenfor alle politiske fora, etablerte Marcus Thrane arbeiderforeninger og organiserte arbeiderne på en måte som _om_ de skulle hatt politisk innflytelse. Hans initiativ ble slått brutalt ned, men gjennom resten av hundreåret skulle folkeopplysning, organisering og politisk medbestemmelse etterhvert snu opp ned både på den politiske sammensetningen og det rådende synet på hvor fornuften kommer fra og hvem som har tilgang til den.

En behøver neppe å nevne at hele boka både direkte og indirekte berører problemstillinger som er høyaktuelle idag. Derfor er dette ei bok som bør interessere både historisk, politisk og reint språklig interesserte lesere.

Og for dem som ikke har tålmodigheten, eller som kunne tenke seg å få en innledning til boka først, er det mulig å komme til Litteraturhuset i Trondheim 2. mars kl. 19.30. For da holder Anders Johansen foredrag om “kamp og konflikt i politisk kommunikasjon”!

Trond Åm
Daglig leder
Litteraturhuset i Trondheim