Novelle av Sanaa Aoun
Publisert den 28. nov 2018
Sanaa Aoun er forfatter, journalist og tidligere fribyforfatter, og var en av foredragsholderne under Arabisk litteratur- og kulturuke, som fant sted på Litteraturhuset i november 2018. Hun har skrevet novellen Regnbuen, som vi gjengir på norsk og arabisk.
REGNBUEN
Jeg har kjent hungeren din siden jeg satte den første biten i
halsen. Jeg bruker ikke mer enn en fjerdedel av stolen for å gi
deg plass til å sitte med bena i kryss. Jeg rasjonerer smilene
mine for å spare leppene til deg. Jeg kutter ned på bruken av
dager for å kunne bruke overskuddet til et fortettet liv med deg.
Alt dette gjør jeg, mens du er der borte.
Dette narrativet er uten overraskelser, uten historie, og uten
litterære ambisjoner. Den romantiseringen jeg har kritisert hos
andre, er jeg nå selv gjennomsyret av for ørtende gang.
Jeg ville ha holdt meg til den klassiske narrative tonen, hvis det
ikke hadde vært for begivenheten som gjorde romansen til en
magisk realitet. Kjedsomheten ble jaget på flukt av gleden ved å
skrive deg inn i et realistisk narrativ, selv om dette narrativet
kom seilende på fantasiens vinger.
Kort sagt, folk begynte å skimte deg i ansiktet mitt. Hvordan?
Hvorfor? Hvor var jeg da? Det er spørsmål som vil forbli
ubesvarte.
Siden den dagen for lenge siden da jeg sa navnet ditt for første
gang, begynte jeg å råkes av underfulle tilfeldigheter. En venn
så meg i øynene og skimtet deg, og i samme stund nevnte jeg
ditt navn, som et koranvers som åpenbares til rett tid. Hvordan
kunne vennen min se på meg og bytte ut mine ansiktstrekk med
dine? Hvordan kunne andre se et ansikt som ikke var mitt malt i
mitt åsyn? Hvor var ansiktet mitt da?
Å, vakre arabiske språk, hvorfor laget du ikke et pronomen som
føyde du og jeg sammen til ett ord? Et pronomen som ikke er
éntall eller flertall, men uttrykker idéen om oss to? Du er ikke
det eneste språket som svikter på dette punktet, det vet jeg.
Ingen av verdens språk har lyktes i å lage et slikt pronomen, selv
om du er enestående blant dem ved at du henvender deg til den
ene, de to og de mange. Likevel mislyktes du i å gi oss to et ord
vi kunne være.
Jeg dvelte ikke ved disse spørsmålene. Gleden var større enn
spørsmålene. Her er jeg deg, og du meg. Krever kjærligheten
mer enn det? La svarene få vente.
Jeg begynte å leke med gleden min som den lille jenta jeg en
gang hadde vært. Barndommens fantasi foreslo tegneserieaktige
tilføyelser for å fjerne trekkene dine fra ansiktet mitt og skjule
deg for menneskene rundt meg. Noen ganger streket ansiktet
mitt opp et latterlig smil og tok på seg rollen som Huck, Tom
Sawyers venn. Noen ganger overtok ansiktet mitt trekkene til
skurken Joe som jaget Tom og Huck i marerittene deres.
Men selv ikke disse lekene fungerte den morgenen, mens jeg
strevde meg inn i dagen. Jeg våknet tung av søvnmangel. Jeg
begynte morgenmaratonen: do, tannbørsting, ansiktsvask,
påkledning i rekordfart. Maratonen ville ende når jeg ankom
jobben klokken åtte. Men bildet av deg smuldret pågangsmotet
og saknet farten min: Bildet av deg overskygget bildet av meg i
speilet. Speilbildet mitt ble forvandlet til ditt.
Jeg studerte det nøye, snudde meg vekk, kikket i speilet igjen.
Hodet var ikke mitt hode. Munnen var din munn, tennene var
dine tenner, øynene var dine, nesen også; kort sagt, det var
ansiktet ditt jeg så i speilet.
Ansiktet ditt var speilbildet mitt. Jeg ristet på hodet, ristet
søvnen av meg, skalv idet jeg slo kaldt vann i ansiktet. Jeg så
nøye etter igjen: Det var deg. Jeg prøvde et annet speil: Det var
deg. Så enda ett: Det var deg.
B-ismi-llāhi r-raḥmāni r-raḥīm! Jeg sa Basmala-besvergelsen 1 ,
og kikket inn i speilet, men ingenting forandret seg. Jeg begynte
å mane frem mitt eget ansikt. Jeg mintes speilbildet av det. Jeg
mintes øynene, håret, nesen og ørene, men forgjeves. Bildet av
deg forble klistret til speilet, like forvirret som meg. Det eneste
som kunne redde dagen var en ny lek; og dermed bestemte jeg
meg raskt for å være deg.
Skjegget mitt vokste på et blunk. Jeg var nødt til å barbere meg
med en eneste gang; kjekk måtte jeg være. Jeg håpet jeg ville
ville få kvinnelig selskap om kvelden, for en kveld uten er
sørgelige saker.
Jeg gned hånden over haken for å sjekke hvor stubbete den var.
Helvete heller – det var noe galt med følesansen min også.
Kinnene mine var glatte! Men speil lyver ikke. Det måtte være
den bedragerske hånden som spilte meg et puss. Barberhøvelen
til broren min ville få orden på sakene. Litt pyrisept på
barberkuttene og litt etterbarberingsvann. Etterbarberingsvann
virker stimulerende på kvinner. Og vips, så var jeg klar.
Her ventet et nytt problem. Yahoo viste at temperaturen der du
befant deg var – 2 °C, mens det var 14 °C i Damaskus; en
differanse på 16 grader. Men alle problemer har en løsning. Et
tykt ullsjal, en pelsforet jakke og den blå ullgenseren som den
franske vennen min hadde gitt meg i gave (hun var mer enn bare
en venn). Disse ville gjøre nytten. Ullgenseren høvet seg i den
lave temperaturen. Deilige kvinner! Ved deres bryst søker vi
alltid varme. Uten dem var jeg nødt til å kle meg godt. Ingen
ville synes vinterantrekket mitt var rart. Farvel, kulde. Farvel,
minus to. Farvel, solfylte damaskusdag.
Jeg husker ikke hvordan kroppen min strakk seg og fant din
høyde. Selv føttene mine ble lengre, og de nye skoene passet.
Jeg gredde håret raskt, tok på meg en varm lue, og gikk ut.
Nisma, min elskede bil, sto og ventet foran huset. Jeg sa farvel
til henne, siden jeg ikke skulle kjøre i dag. Jeg foretrakk toget.
Men det fantes ikke tog i Damaskus, eller metro. Buss, da.
Det var stappfullt på busstasjonen. Jeg kranglet meg ombord på
minibussen, og befant meg snart side om side med en vakker
jente, som i likhet med meg lot til å være forsinket til jobben.
Jeg kastet et raskt blikk på henne, og lot som om jeg var opptatt
med å lese en amerikansk diktsamling. Dette hindret meg ikke i
å sende henne beundrende blikk fra tid til annen. Plutselig spurte
hun meg hvilken bok jeg leste, og uten å åpne munnen holdt jeg
forsiden opp for henne og så henne inn i øynene. Hun var kledd
i en lett sommerbluse som avslørte velformede bryster,
struttende under sjalet hun hadde knyttet om halsen. Jeg kjente
noe svulme inne i buksene mine. For en skandale! Allah, hjelpe
meg! Dette var ikke det rette tidspunktet … Jeg startet raskt en
samtale, mens jeg la boken i fanget for å skjule den utidige
ereksjonen. Straks kjente jeg hånden synke ned i et hulrom.
Ingen ereksjon, altså; ingen oppsvulming, ingenting av det jeg
hadde kjent. Jeg tok vekk boken og kikket ned. Det foregikk
ingenting der. Men jeg kjente den svulmende ereksjonen.
Hånden min holdt meg for narr igjen. Jeg ble rød av sinne, og
vendte blikket bort. Før jeg rakk å gjenoppta samtalen for
indirekte å beklage det som hadde skjedd, stanset minibussen.
«Er vi fremme ved holdeplassen?» spurte jeg med lav stemme.
«Vi har stoppet ved en kontrollpost. Du er nødt til å vise
legitimasjon, ellers kommer du til å få høre ting du ikke vil høre
og bli behandlet på måter du ikke vil like», svarte hun med et
skjevt smil.
Først da begynte jeg å lure: Hadde jeg avtjent verneplikt? Hadde
jeg med meg vernepliktsboken? Hadde jeg skrevet noe jeg ikke
skulle ha skrevet på facebook kvelden før? Heftet det noe
mistenkelig ved navnet mitt? Ville identitetskortet mitt lede til
anklager mot meg? De kom til å slepe meg etter kragen gjennom
sperringene. Ansiktet mitt mistet all farge, pulsen steg, jeg
begynte å gispe etter luft. Døren til minibussen åpnet seg, og en
stemme utenfra ropte: «Identitetskort!» Jeg satt inntil vinduet og
knuget identitetskortet mitt. Med et fårete smil
rakte jeg det til soldaten som sto foran meg som en kampestein,
mens jeg stille hvisket: «God morgen.» Svaret hans forbløffet
meg: «God morgen, min rose, skjønneste rose.»
Å, fordømte soldat, du forrådte meg rett for øynene på jenta!
Planen var å gå av minibussen med telefonnummeret hennes i
lomma. Men, ingen fare; jeg ville heller tåle tusen sånne svik
enn å bli bedt om å vise vernepliktsboken, eller identitetskortet,
eller oppgi fødestedet mitt, mens jeg bønnfalt soldaten om å la
meg gå fri. Jeg bladde i den amerikanske diktsamlingen med
sinnet skrevet i ansiktet. «God morgen, rose! Å, rose!» Slike
velduftende uttrykk fant ikke veien til andre enn meg.
De andre passasjerene bestemte seg for å gå det siste stykket til
fots og forlot minibussen. Jeg nektet å gå av, om jeg så skulle bli
den siste som satt igjen i den fordømte bussen. Jenta sa farvel,
og gikk mot døren. Idet hun gikk, spurte jeg: «Ville det være
raskere å gå?» Hun svarte: «Selvfølgelig. Det tar fire timer å
komme gjennom denne kontrollposten, mens det bare tar ti
minutter å gå herfra til endestasjonen.» Med et foraktfullt blikk
la hun til: «Det vil si hvis du går raskt og ikke somler.» Jeg
hadde lyst til å skjelle henne ut, og angret på at jeg hadde satt
meg ved siden av henne.
Bussjåføren snudde seg og ropte: «Siste stopp!» Motvillig gikk
jeg av bussen med kanonløpet på tanksen pekende mot meg. Jeg
satte opp farten, passerte den første tanksen, så en til, så en
kontrollpost, og enda en til, hvor en soldat ba om å få se vesken
min. Jeg rakte ham den føyelig, og håpet identitetskortet mitt
ikke ville lede til avhør og øyeblikkelig verneplikt. Han ga meg
vesken tilbake før jeg rakk å se hvilken øyenfarge han hadde.
Jeg kom meg på jobb. Klokken var ni. Kaffe, kaffe og mer
kaffe. Jobb, jobb og mer jobb. Jeg bestemte meg for å gå før
kontortiden var slutt, for jeg hadde en del å gjøre: gå på
postkontoret for og sende et kort til venninnen min i Paris (jeg
hadde ikke noe særlig sans for det, men hun insisterte på sånt
nonsens), møte en fransk dikter som var interessert i arabisk
litteratur og en mulig oversettelse av noen arabiske verk (det var
meningen at jeg skulle gi ham noen titler), deretter gå i teateret
med en tysk venninne som hadde invitert meg med (vi var glade
i hverandre), og som jeg håpet å få til sengs innen morgengry.
Veien ville ingen ende ta. Ikke av egen fri vilje, men på grunn
av en kontrollpost. Bilkøen strakte seg en kilometer, minst; jeg
satte min lit til føttene og gikk til postkontoret. Der oppdaget jeg
at jeg var forsinket til møtet med den franske dikteren. Jeg
prøvde å ringe ham for å beklage. Ingen forbindelse, bare
opptatt. Jeg var nødt til å dra rett i teateret; gatene lovet ikke
godt.
På vei til teateret sto trafikken stille igjen. Jeg prøvde å snike
meg rundt, men forgjeves. En bilbombe? Eksplosiver? En granat
i nabolaget? Veien var helt stengt, selv for fotgjengere.
Jeg tok av meg jakka, rev av meg det tykke ullsjalet, slapp håret
ut av lua og hårstrikken. Med lyseblå genser og åpen skoleveske
vandret jeg gjennom kontrollposten, mens jeg smilte til en
soldat i tyveårene. Han glante lystig på meg og glemte jobben
han hadde: «Vær så god!» Jeg fortsatte hjem til fots.
For en opplevelse det var å være deg! Det fantes ingen tanks der
du var, ingen granater eller artilleri, ingen stengte veier, ingen
eksplosiver, ingen bilbomber, ingen strømbrudd, ingen
kontrollposter.
Jeg var ute av stand til å forestille meg veier uten kontrollposter.
Jeg hadde mistet evnen til å se for meg rene, stille gater, hvor
folk kunne gå i timesvis uten å bli stanset. Hvordan kunne jeg se
for meg landet mitt som et fredelig land?
Jeg hadde ingen tysk, eller fransk, eller engang arabisk kjæreste.
Ikke noe teater, ingen bokmesse, ingen arabisk antologi som
skulle oversettes til fransk eller engelsk. Ingen poesiopplesning,
ingen konsert, ingen filmfestival, ikke engang en kino.
Jeg kom hjem før solen gikk ned, åpnet datamaskinen, og kikket
på de virtuelle vennene mine. Jeg skrev hilsener til noen og
sendte gratulasjoner til andre. Jeg uttrykte solidaritet med
diverse arabiske revolusjoner. Men innen jeg rakk å trykke like
på et kritisk innlegg om den syriske revolusjonen, forsvant
strømmen.
Jeg tok en varm dusj. Jeg kastet barberhøvelen i søppelbøtta. Jeg
smurte kroppen og ansiktet inn med nattkrem. Jeg børstet håret
omhyggelig. Jeg ga leppene litt granateplefarget leppepomade
og neglene et strøk honningfarget neglelakk. Jeg tok på meg en
hvit silkenattkjole, og fant frem manuset til min venn Raed
Wahesh, En forsvunnet bit av Damaskus’ himmel.
Jeg husket regnbuen, og hvordan vi løp for å ta den igjen den
gangen vi var barn. Gikk man gjennom regnbuen ble man
forvandlet til det motsatte kjønn, sa landsbymyten.
Å, regnbue, nyt det lette regnet og det varme solskinnet; den
raske pusten kan få saktne nå, for fra i dag av kommer ingen
liten jente til å løpe etter deg.
Den arabiske versjonen av novellen kan leses her.
Basmala : betegnelsen på det islamske uttrykket b-ismi-llāhi r-raḥmāni r-raḥīm.
Dette er uttrykket som brukes i begynnelse av suraene (kapitlene) i Koranen, og
brukes også av muslimer i ulike sammenhenger, for eksempel før man legger ut på en
reise, eller for å drive vekk onde ånder.
Raed Wahesh: Ung, palestinsk-syrisk poet og forfatter.
Sanaas novelle er oversatt fra arabisk til engelsk av Norddine Zouitni og
fra Englesk til Norsk av Johanne Fronth-Nygren.
Foto: Claudia Vargas
