Den individuelle stemmen som nøkkel til fellesskapet
Ingvild Folkvords Stemmene etter 22. juli (2020) er en bok om kollektiv sorg og bearbeidelse, og om hvordan responsen etter terrorangrepene i 2011 har formet ulike fortellinger om fellesskap. Tekstene, eller stemmene, som hun tar for seg har et vidt sjangerspenn, alt fra taler og radio-essay, rettsdokumenter og sakprosa, romaner og dikt, til Facebook-innlegg og bilder. Folkvord belyser hvordan disse fortellingene bidro til å skape «karakteristiske kollektiverfaringer» og fungerte som samlingspunkt etter krisen. Gjennomgående benytter hun seg av litteraturvitenskapelige tilnærminger, men også filosofiske, antropologiske og medietekniske analyser er en viktig del av hvordan hun skildrer de ulike tekstene. Språkets definisjonsmakt, medienes rolle og de ulike sjangrenes forventninger står sentralt i boka, som hele tiden orienterer seg rundt stemmen som noe individuelt og sosialt på en og samme tid.
Ved å understreke disse tekstene som stemmer, viser Folkvord at ytringene består av mer enn sitt innhold, de er også romlige og temporale, for ikke å snakke om kroppslige. For eksempel er det sentralt for Jens Stoltenbergs tale i Domkirken den 24. juli 2011 at stemmen hans brister. Det at han viser et hint til de enorme følelsene som ligger under overflaten, men fremdeles insisterer på å fortsette, er nettopp det som gjør talen samlende, ifølge Folkvord. På denne måten belyser hun hvordan selve medieringen og distribusjonen av stemmene påvirker hvordan de oppfattes, høres og fortolkes av publikum. Også beskrivelsene av internettets og massemedienes doble rolle er interessante. De omtales som sentralt medvirkende i både gjerningsmannens radikaliseringsprosess, og i det offentlige rehabiliteringsarbeidet etter terrorangrepene.
Et mangfold av stemmer
Et annet viktig aspekt av responsen som boken betoner, er hvilke stemmer som har fått komme til orde og hvilke stemmer som har blitt bragt til taushet. Dette fremhever Folkvord som kjernen av terrorens mål: å forstumme sine meningsmotstandere ved hjelp av frykt. Sentralt her, er stemmene til Norges muslimske befolkning, slik som Sumaya Jirde Ali med hennes sakprosabok Ikkje ver redd sånne som meg (2018). Jirde Ali peker på at de anti-muslimske motivasjonene til gjerningsmannen druknet ut i den tidlige responsen, som hovedsakelig snakket om terrorhandlingene som et angrep på demokratiet. For selv om angrepene var direkte rettet mot Arbeiderpartiet og AUF, var også muslimer terrorens langsiktige og mer indirekte mål. Folkvord peker dessuten på at disse to målgruppene overlappet: «Var de ikke begge, både de såkalte kultur-marxistene og muslimene, terrormål, noen av dem sågar i én og samme person?».
Folkvord diskuterer også det skjønnlitterære som en mulig inngang til stemmene som kunne ha fantes. Dikt- og romansjangrene kan presentere fiktive mulige stemmer, snakke med flere stemmer samtidig og vise mange nyanserte perspektiver. Slik kan fiksjon undersøke hva som kunne ha vært, eller sette søkelys på deler av hva som har hendt, men som ikke har fått nok oppmerksomhet. For eksempel får ofrene ved regjeringskvartalet, en gruppe som på ett vis er havnet i bakgrunnen, komme til orde i Aina Ertzeids roman 15:25 (2019). Denne romanen, slik som flere av de andre analyseobjektene, setter den personlige bearbeidelsesprosessen opp mot det nasjonale og felles minnearbeidet og viser at de ikke alltid harmonerer.
Den sosiale stemmen
Fokuset på stemmen understreker nemlig dette spennet mellom det individuelle og det kollektive svært godt. Stemmen betoner at det er en person som snakker, men den henvender seg alltid til en hørende; den søker et lyttende fellesskap. Folkvord betoner at det her er snakk om en respons, men i forlengelse av det også en dialog. Boken fremstiller de responderende stemmene som en kompleks samtale, som ikke bare er svar på selve hendelsene, men også på ens egne og andres ytringer. Det individuelle ved stemmene etter 22. juli kommer tydeligst fram ved at samtlige plasserer seg selv i forhold til det som har skjedd. Jeg-stemmene er ofte like til stede i diktene som i sakprosatekstene. De er alle orientert rundt en «Hvor var du da det hendte»-tankegang, noe som ikke minst gjelder Folkvords egen stemme. Hun bruker gjennomgående en personlig tilnærming og trer inn i sakprosaen, med sine egne følelser og inntrykk.
Denne individualiseringen av stemmene er også det som er nøkkelen til å gjenoppbygge fellesskapet. Folkvord omtaler hvordan de ulike tekstene ‘vier’ seg med oss, med leseren eller lytteren. Med dette menes at forfatterne bruker vi-form, noe som igjen understreker stemmens evne til å stifte fellesskap. Det er på ett vis fremstilt som at det er oss alle som opplever krisen, ‘vi’ sørger sammen i det som Folkvord kaller affektiv samhandling. At forfatterne ‘vier’ seg med oss er Folkvord og flere av stemmene hun analyserer likevel kritiske til. Dette ‘vi-et’ omtales for eksempel av enkelte som ensrettet, manipulerende og naivt kollektivistisk. Her fremstiller Folkvord denne grensegangen, mellom ‘vi-et’ og ‘jeg-et’, de ulike stemmene som går over til å bli et kor, med stor ømfintlighet og dybde.
Folkvord gjengir og nyanserer stemmene etter 22. juli, sammenlikner dem og kritiserer dem. Stemmenes kompleksitet og vekselvirkning står sentralt i å beskrive hvordan responsen har utfoldet og endret seg i tiden etter terrorhandlingene. Stemmene etter 22. juli (2020) er velformulert i sine dyptgående analyser, som gjennom sin tidvis personlige tilnærming rører dypt i både materialet som analyseres og i leseren selv.
