I krigsårene under andre verdenskrig var Norge det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger. Hvorfor ble de så mange? Hvem var de, og hva gjorde de her? Disse spørsmålene tar Torgeir Ekerholt Sæveraas for seg i sin bok Wehrmacht i Norge: på vakt i krigens skjebnesone, som med grundige skildringer gir et bidrag til «den største fortellingen som mangler» om den tyske okkupasjonen i Norge.
Med utgangspunkt i arkivert kildemateriale etterlatt av Wehrmacht, belyser Sæveraas en side av den norske okkupasjonen som ble forsøkt visket ut den første tiden etter andre verdenskrig. Leseren blir gjennom blant annet både feltpost og bilder dratt med inn i Wehrmachts kjerne, og får innblikk i hvordan soldatene jobbet, hva de representerte og hvordan de forholdt seg til den norske befolkningen og det norske landskapet under okkupasjonen. Samtidig belyses Norge som en viktig brikke i Nazi-Tysklands krigføring – i tråd med bokens tittel «på vakt i krigens skjebnesone».
Wehrmachts nasjonalsosialistiske og antisemittiske holdninger var sterke, og Sæveraas viser hvordan dette gir gjenklang helt ned på individnivå. Sæveraas´ bok gir oss et godt innblikk i de tyske militærstyrkenes opplæring, og hvordan soldatenes innstilling var en sterk bidragsyter til å gjøre Nazi-Tysklands forbrytelser mulige.
Strengt regime
Det ikke ukjent at sivilbefolkningen i Norge under okkupasjonen ble utsatt for grov maktutøvelse, ledet av blant annet Josef Terboven under tittelen «Reichskommissar für die bezetzen norwegischen Gebiete» (Rikskommisær for de okkuperte norske områdene). Likevel var det ikke bare den sivile forvaltningen i Norge som innebar strenge reguleringer. Under ledelse av «Wehrmachtbefehlshaber Norwegen» Nikolaus von Falkenhorst og hans stab «Armeeoberkommando Norwegen», måtte de tyske soldatene i Wehrmacht følge et strengt regime, der reglene bare ble flere med årene. Verken bøter, arrest eller fengselsstraff var uvanlig, og disse straffene kunne for eksempel komme av å sovne på vakt, ha overskridende kontakt med norske kvinner, eller ytre negative holdninger til kampmoral eller Tysklands posisjon i krigen. Forsøk på å flykte fra tjenesten ble gjerne dømt til døden. Sæveraas skriver godt frem det tyske kontrollregimet, og de tidvis umenneskelige kravene som ble stilt til soldatene i Norge, uten å undergrave de alvorlige overtrampene okkupasjonen medførte på norsk jord. Det var nemlig knapt et problem som Wehrmacht i Norge ikke ville forsøke å løse med makt- eller voldsbruk. Eller som Sæveraas siterer Dag Solstad på:
«Jo, [han] kjente tyskera, han visste hva slags makt de hadde og at de ikke nølte med å bruke den, ja at de nøyt å bruke den» (Dag Solstad Brød og våpen, fra Sæveraas s. 203).
Sæveraas viser hvordan denne maktbruken speiles innad i det tyske militærvesenets harde grep om sine soldater, og hvordan ideologien gav utslag gjennom både belønning og straff. Det hierarkiske tyske militære systemet og den tydelige strukturen bidro lenge til en sterk posisjon i krigføringen. Likevel er det også denne delen av deres krigføring som omtales som “en politisk, militær og moralsk katastrofe uten sidestykke i historien”.
For selv om Wehrmachts ´operasjonskunst´ ofte er blitt trukket fram som et eksempel til etterfølgelse i militære kretser, en ´profesjonell´ beundring som faktisk også kommer til uttrykk i norsk militær doktrine, er – som den amerikanske militærhistorikeren Robert M. Citino har bemerket – realiteten den at ´no one should ever want to learn what the Wehrmacht had to teach´.
Seier eller undergang
Etter hvert som krigen ekspanderte ble flere av divisjonene og troppene i Armee Norwegen skiftet ut eller omplassert. På tross av at Norge ble sett på som en skjebnesone var det få direkte kamphandlinger her, og mange av soldatene ønsket seg til aktiv kamp på Østfronten. Særlig mot slutten av krigen var soldatenes stasjonering også et spørsmål innad i Wehrmacht. Hvorfor skulle de sitte i Norge når «die Heimat» sto i stor fare?
Selv om det etter hvert ble tydelig at krigen snart var over, gav ikke de tyske styrkene seg. De skulle «holde ut helt til den lykkelige slutten», og den jevne tyske Wehrmachtsolat i Norge ble en representant for den nye mennesketypen skapt av Adolf Hitler – “som bar sin uniform og var villig til å kjempe for Nazi-Tysklands sak”. Dette medførte naturligvis store tapstall. For tyskerne var det kun to utfall: seier eller undergang. Til og med etter undergangen ble det tydelig at de fleste soldatene i Wehrmacht var så gjennomsyret av nazistisk ideologi at de nektet å se sammenhengen mellom det totale nederlaget og den forbryterske ideologien de fleste av dem hadde vært trofast mot helt til slutten.
Sæveraas presenterer et mangfoldig bilde av hvordan livet i Norge var, både for det norske folk, men også for de tyske soldatene. Det var ingen tvil om at Wehrmacht i Norge var i stand til å besvare den minste provokasjon eller utfordring med hemningsløs voldsbruk, både mot sine egne og mot den norske sivilbefolkningen. Likevel blir leseren i denne boken fremvist en side av Wehrmarcht i Norge som rommer mange detaljer og historier som utvider vår forståelse av enkeltmenneksene som utgjorde okkupasjonsmakten. En forståelse som Sæveraas håper kan tilføre lærdom.
