I sin nye roman dissekerer Kjersti Ericsson det å bli gammel, men gjør det med humor og overskudd. Den kritikerroste forfatteren besøker Litteraturhuset i Trondheim 23. mars.

I årets roman, Ømhet og forferdelse, tar Kjersti Ericsson leseren med inn i det å bli gammel. Det er en tilstandsrapport fra et land som ikke så mange rapporterer fra, formulert med en presisjon som gir uvurderlig innsikt i det å eldes. Hovedpersonen bor alene i en enebolig, og spørsmålet er hvor lenge hun kan bli boende alene der. Huset blir på en måte større og større, og omverdenen er blitt mer utilgjengelig enn før.

Ericssons særegne stil, det nøkterne og sanselige i stadig veksling, og et skarpt sosiologisk overblikk, har gitt henne en stadig voksende leserskare. I Ømhet og forferdelse skriver hun nådeløst ærlig, men også morsomt, om rekkeviddeangst, om hvordan passord, navn og kakespadens plassering glipper – og om den plutselige frykten for at det hun kan i dag, kan være glemt i morgen.

Vi møter forfatteren i samtale med journalist Geir Svardal.

Kjersti Ericsson (f. 1944) er en forfatter, kriminolog og tidligere politiker fra Oslo. Hun var nestleder i AKP fra 1980 til 1984 og partileder fra 1984 til 1988. Ericsson har siden debuten i 1968 skrevet en rekke bøker innenfor ulike sjangre. Hun har skrevet dikt, faglitterære bøker, politiske skrifter og skjønnlitterære romaner. I flere romaner, som for eksempel i den kritikerroste Den andre døden fra 2022, har hun hentet stoff fra sin egen familiehistorie. I Hun, han og kvinnekampen (2019) ble omkostningene av kvinnekampen utforsket. I romanen I begynnelsen var mødrene (2024) vendte hun blikket mot barndommen og malte fram et tidsbilde fra femtitallet, med mødrene som prisme. Denne våren er hun aktuell med romanen Ømhet og forferdelse.